Hvorfor er det så vanskelig å forholde oss til klimaendringer?

Så har vi kommet til det punktet hvor det virker å være bred konsensus vedrørende klimaendringenes eksistens. En ekstremt tørt og varm sommer har rammet oss, også her oppe i nord, samtidig som kraftige stormer og orkaner skyller bort byer lenger sør. Det snakkes imidlertid mest om uenigheter om kausaliteter, grader og tidsrammer enn hva vi faktisk kan gjøre for å bremse effekten av endringene. Videre er de fleste enige om at ansvaret, og dermed initiativ, skal komme fra politisk hold, da den enkeltes forbruk rett og slett kun er en dråpe i havet. Tross dette velges politikere verden over som har helt andre prioriteter enn klima og miljø. Diskusjoner både på nettet og over middagsbordet er ofte preget av det vi kan håndtere, som hvorvidt avokado egentlig er mer klimavennlig enn økologisk kylling, heller enn det uunngåelige spørsmålet som vi må ta stilling til: Hva vil konsekvensene bli? Hva kommer til å skje? Det er bare så mye mer behagelig å diskutere hvorvidt veganere er ekstremister enn hvor vi skal dra om vi ikke lenger kan være her vi er nå? Løsningen blir ofte at vi logger ut fra nettet eller scroller ned til den gøye kattevideoen. Vi fortsetter med å forbruke, reise og leve som om ingenting har skjedd.

Så hvorfor er det så vanskelig å ta stilling til vår tids (uten tvil) største utfordring? Er vi ikke alle enige om at våre barn og barnebarn fortjener å leve i en verden med samme grad av trygghet og forutsigbarhet som vi selv har hatt? Kan det virkelig stemme at mennesker som identifiserer seg som opptatt av miljøet bokstavelig talt drar på ukesferie til Thailand (noe som tilsvarer et helt år med bilkjøring) med det argument at flyet ville gått uansett, bare med et tomt sete, om vi ikke ble med?

Ofte kommer dette av at det er vanskelig for hjernen vår og forstå diffuse og vage farer, hvor konsekvensene er usikre og (stadig) langt borte i form av tid og sted. Vi er rett og slett ikke laget for å kunne omfatte omfanget av – og dermed gjøre noe med – klimaendringene. Distansen til en trussel er derfor avgjørende for om vi klarer å agere på den. Videre så styres vi i stor grad av vaner og belønning – vi gjør som vi pleier, og det som er komfortabelt. Når vi handler på en måte som strider imot holdningene og kunnskapen vår opplever vi en form for psykisk ubehag som vi i psykologiens verden kaller for kognitiv dissonans. Vi vet godt at en flytur har en negativ påvirkning på miljøet, men allikevel så flyr vi. Vi demper ofte ubehaget som dette skaper ved å benekte eller betvile fakta om forurensning, eller vi reduserer viktigheten av denne ene flyturen. Kanskje argumenterer vi også med at andre er verre enn oss selv. Andre “teknikker” eller “strategier” er å tilpasse oppfatningene våre så de passer overens med handlingene våre (“det er nødvendig med mer forskning som kan bevise at klimaendringene er menneskeskapte”) eller kompensere ved for eksempel å kildesortere. Dette er rett og slett menneskehjernens måte å skape sammenheng (og orden) i tilværelsen, og det kan være vanskelig å oppdage sine egne logiske brister.

Mange opplever også å bli overveldet av alvoret, og ligger våken om natten eller går med en klump i magen med tanke på fremtiden. Denne frykten kalles for klimaangst, eller eco-anxiety, og innebærer en kompleks følelse som ofte ledsages av håpløshet, handlingslammelse, tristhet, tap og sorg. Å sitte alene med slike følelser kan være overveldende og fører sjeldent til konstruktiv handling.

Så hva kan du gjøre hvis du er en av de som rammes av angst og bekymring i forbindelse med klima og klimaendringer? Det er mye lettere å gjøre noe annerledes, å endre atferden din, hvis du opplever at du faktisk har noen reelle handlingsmuligheter. Her er derfor 6 forslag til båd ytre og indre handlinger:

Være ærlig

Vær ærlig og spør deg selv: Hvorfor kommer jeg med dette argumentet? Det er helt i orden, og veldig menneskelig, å oppleve kognitiv dissonans, eller å ha vanskeligheter med å få oversikt over store problemstillinger. Første skritt er helt enkelt å erkjenne at du har vanskeligheter med å forene dine tanker, følelser, holdninger og handlinger.

Kjenn etter og snakk om det

Vi burde egentlig være forbi det stadium hvor det å snakke om bekymringer for klimaendringer er tabu. Allikevel kan det være vanskelig å sette ord på hva som rører seg når det kommer til vage og omfattende trusler som klima og miljø. Å kjenne etter, og forsøke å sette ord på det du opplever, vil gjøre deg mer bevisst rundt egne reaksjoner, noe som vil forhindre apati og generell engstelse. Har du barn, så har de garantert lært om klima på skolen, og har kanskje spørsmål eller bekymringer. Det finnes flere gode tips på nettet som omhandler nettopp hvordan man på en konstruktiv måte snakker med barn om disse tingene.

Vær rommende

Forsøk og ikke være fordømmende, hverken overfor deg selv eller andre. Det kan være utrolig irriterende når man opplever at andre inntar en belærende holdning, noe som kan føre til polariserende holdninger. Til syvende og sist er vi i samme båt alle sammen (forhåpentligvis ikke bokstavelig), men vi skal gjennom individuelle tanke- og følelsesmessige prosesser. Det kan kanskje være fristende å innta en “hva var det jeg sa” holdning til en nylig omvendt klimafornekter, eller å innta en kritisk forsvarsposisjon med en gang det snakkes om klima. Å endre holdninger og atferd er en langsom, og ofte smertefull affære, preget av skam og motstand. Vi kan hjelpe hverandre med å omtale holdninger som noe som endres over tid, og som ikke nødvendigvis er knyttet til identitet eller absolutte sannheter. Ved å fokusere på temaer vi alle kan enes om, tross politiske ståsteder, vil vi lettere kunne inkludere hverandre og bevege oss i samme retning. For eksempel ved å tale om hvordan vi i fremtiden best kan sikre trygghet og matproduksjon, heller enn detaljer vedrørende tall, kausaliteter og kostnader.

Lær av tidligere generasjoner

Vil det være så vanskelig å forbruke mindre? Spør eldre mennesker hvordan de levde før forbrukersamfunnets inntog, kanskje også under krigen. Hvordan klarte de seg uten de tingene vi idag synes er helt uunnværlig? Hva var betydningsfullt for mennesker den gangen da det var færre muligheter? Var det fokus på andre verdier? Hva gjorde hverdagen mer meningsfull? Hvordan håndterte de livet i krisetider? Var det vanskelig ikke bare å lukke øynene for hva som skjedde ellers ute i verden?

Vær modig – og optimistisk

Å lære om de mulige lokale effektene av klimaendringer kan være skremmende, men det vil også gjøre problemet mer konkret og håndgripelig. Opp gjennom historien har menneskeheten håndtert utallige globale kriser, men dette har krevd mobilisering. Å tørre å se frykten i øynene, og lære å forstå egne følelsesmessige reaksjoner, gjør deg mer motstandsdyktig på lang sikt. Obs! Her anbefales det ikke å sitte alene om natten og google dommedagsprofetier og konspirasjonsteorier. Dra heller for eksempel på en forelsening, hvor det vil være muligheter for å stille spørsmål og hvor du kan snakke med andre deltagere.

Oppsøk et fellesskap

Å ha sterke bånd til familie, venner eller lokalmiljø fremmer både god generell psykisk helse i tillegg til at det gjør det lettere å takle reelle krisesituasjoner, samt frykten for å bli utsatt for en. Er du den første i familien eller vennegjengen din som setter klima på dagsorden kan det være vanskelig å oppleve støtte. Å delta i fellesskap med et konstruktivt fokus på miljø- og klimautfordringer, og håndtering av disse, vil gi deg en opplevelse av samhold og trygghet i tillegg til ny kunnskap som du kan formidle videre. Dette vil styrke tro på egen motstandskraft og dermed gjøre deg i bedre stand til å håndtere usikkerhet. Dessuten er det mye lettere å gjennomføre endringer i forbruk og atferd når man er flere om det.

Her kan du også lese om 7 forslag til hvordan du kan gjøre din hverdag mer miljø- og klimavennlig