Raushet innover

Skrevet av Lifekeys psykolog Ine Jareid.

I forrige innlegg skrev jeg om raushet utover, og hvordan vi kan bruke kunnskap om attribusjon automatiske årsaksforklaringer – til å ta bevisste valg om hvordan vi behandler våre medmennesker, og hvordan det kan skape bedre psykisk helse både for oss selv og andre. Her ble det også nevnt hvor viktig det er å være rommelig overfor det som skjer inni oss, da det sjelden er noen bærekraftig løsning å undertrykke eller benekte hvordan vi har det. Rausheten må altså også vendes innover.

 

På grunn av uvitenhet og mystikk omkring de utrolig komplekse årsakene til psykiske tilstander og sykdommer, er det fortsatt til en viss grad tabu å snakke om psykiske helse. Sannheten er at på samme måte som vi alle har en fysisk helse, har vi alle en psykisk helse. Derfor har alle mennesker en iboende sårbarhet for å oppleve psykisk lidelse, simpelthen fordi det er en del av det å leve. Innen vi kommer til det nivået av symptomer som vi karakteriserer som en klinisk psykisk lidelse med et diagnosenavn, finner vi en hel masse psykisk smerte som vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Typisk er det følelser som er ubehagelige og som gjør vondt – og ofte prøver vi å slippe unna disse eller kjempe imot – uten at vi engang er bevisst at det er det vi prøver på.

 

Som jeg skrev om i forrige innlegg, så sparer hjernen masse energi ved å kjøre på autopilot, siden vi ville blitt utslitte av å gå rundt og være bevisst all informasjon den skal bearbeide. Men problemet med autopiloten er at vi ikke vet at den er slått på, og vi vet enda mindre om hva den er programmert til å gjøre. Så havner vi igjen og igjen i de samme situasjonene, grubler over de samme tingene eller får den samme klumpen i magen. Lesing til eksamen er en situasjon som mange kjenner og som ofte er roten til ubehag: Så gikk det enda en dag uten at vi åpnet pensumbøkene. Enda en time på YouTube. Eller vi sliter oss ut og tenker at vi ikke orker en eksamensperiode mer. ”Typisk meg” sier vi kanskje da. Eller: ”Hvorfor blir det alltid sånn? Jeg burde tatt meg sammen, jeg klarer det ikke, det er dårlige vaner, jeg er så uheldig, dum, lat, det er noe galt med meg, jeg burde ikke ha det sånn som jeg har det”.  

 

Skal vi godta at sånn er det bare? La oss kikke litt nærmere på hva det er som skjer inni oss, og hvordan raushet innover faktisk kan hjelpe oss i disse situasjonene.

 

Når vi beveger oss gjennom livet, dag for dag og fra morgen til kveld, blir vi utsatt for milliarder av informasjoner, innenfra (intern) og utenfra (ekstern). En ekstern påvirkning kan være en eksamensdato. Som nærmer seg. Helt automatisk, uten at vi engang tenker på at det skjer, har vi en rekke tanker omkring dette. ”Å nei, tenk om jeg stryker?”  ”Hva vil de andre tenke om meg da? Det ville være forferdelig.” ”Det er så vanskelig pensum!” ”Jeg klarer det ikke.” ”Jeg bare later som om jeg er smart, egentlig er jeg dum”. Denne typen tanker akkompagneres veldig ofte av noen helt bestemte følelser. Det kan typisk være frykt, skam og sorg, og alle som har prøvd å være menneske, vet hvor vonde de føles. De sitter i magen, i skuldrene og i armene – i hjertet, de gjør oss rastløse, tunge eller anspente. Hvorfor har vi i det hele tatt følelser da? De har hjulpet forfedrene våre med å overleve, vil en del psykologer si. Og vi kan fortsatt lære å leve med dem, men det krever at vi blir bevisste om dem! For når de bare ligger der og ulmer, vil de:

 

  1. …bare forsterke de uhensiktsmessige tankene: ”Jeg ville ikke skammet meg så mye dersom jeg ikke hadde noe å skamme meg over. Jeg må være et dårlig menneske!” ”Når jeg er så redd for eksamen betyr det nok at den kommer til å gå dårlig”. ”Hvis det ikke var noe galt med meg, ville jeg ikke følt meg sånn.”

 

og

 

  1. …få oss til å handle på ikke-bærekraftige måter. Helt automatisk vil vi komme til å handle for og unnslippe eller kjempe imot ubehaget: Det kan være å utsette skolearbeidet ved å distrahere eller berolige oss selv med serier, surfing på nettet, spise, sove, trene eller gjøre husarbeid, drikke alkohol eller innta beroligende stoffer. Bemerk at ikke alle disse aktivitetene er destruktive i seg selv, men de har det til felles at de tar oss bort fra skolearbeidet i håp om at vi skal slippe unna ubehaget skolearbeidet medfører. Det kan også være å lese dag og natt, presse oss selv utover det rimelige og nekte oss selv adgang til sosiale aktiviteter, hvile, bevegelse og næringsrik mat – eller føre en indre ordkrig med oss selv. På den måten forsøker vi å kjempe imot og å kontrollere de ubehagelige følelsene som tanker om eksamenen medfører. I øyeblikket kommer vi kanskje vekk fra ubehaget, men i lengden holder dette sjelden. Det er nemlig veldig vanskelig å unnslippe seg selv.

 

Men noen ganger er det så ubehagelig, ja nesten uutholdelig å ha disse følelsene uten å gjøre noe med dem? Sier du kanskje. Ja, det er det! Og ja, vi vil gjøre nesten hva som helst, også ting vi vet trekker oss lenger bort fra det vi egentlig ønsker å oppnå, for å få følelsene til å forsvinne. Men det skjer bare hvis vi automatisk trekker den konklusjonen at ubehagelige følelser er farlige, dårlige og skumle – og at det er et tegn på at noe i situasjonen eller i oss selv er farlig, dårlig eller skummelt. Tenk om de simpelthen er helt naturlige reaksjoner på de tankene, assosiasjonene og bildene vi får i situasjonen? Og at disse ikke engang trenger å være sanne? Faktisk er disse uhensiktsmessige tankene veldig ofte overdrevne og ren skremselspropaganda. Og i de tilfellene de er sanne, er de sjelden særlig nyttige. Noen terapeutiske metoder (det vi kaller 2. bølges kognitiv terapi) fokuserer nettopp på å gjøre tanker nyttigere og mer sann. Du kan allerede nå skrive ned noen tanker du ofte har, og stille deg selv spørsmålet: Er denne tanken nyttig? Kan jeg omformulere den, så den kan brukes til noe? Så den kan oppmuntre, støtte og hjelpe meg i stedet for å skremme meg og trekke meg ned? Kan jeg være bitte litt rausere med meg selv? Et eksempel vil kunne være ”Det er ikke alt jeg forstår eller får til med en gang, men jeg bruker tid på å prøve, selv når det er vanskelig”. ”Noe tar jeg lett, andre ting trenger jeg hjelp til. Jeg, som alle andre, kan spørre om ting jeg lurer på, selv om jeg føler meg dum og tenker at jeg er den eneste som ikke vet det. Det er jeg mest sannsynlig ikke”. Eller ”Hvis jeg stryker, er det fordi jeg ikke har akkurat den informasjonen eller de ferdighetene som blir etterspurt. Det sier ikke noe om verdien min som menneske. Men jeg kan prøve å finne ut nøyaktig hva som kreves av meg, for å bevege meg i riktig retning”. ”Å feile er en del av å lære”. ”Kan jeg komme på noe jeg liker ved å studere?”. ”Kan jeg komme på noe jeg er takknemlig for?”

 

De fleste merker at denne rausheten også gjør følelsene og de kroppslige fornemmelsene lettere å stå i, og at trangen til unngåelse eller kontroll blir litt mindre.

 

Noen ganger er det imidlertid ikke anledning til å omformulere de tankene vi går rundt med – og flere teoretikere vil også si at det heller ikke er nødvendig. For en tanke er nemlig bare nervesignaler som farer gjennom hjernen vår, det er ikke virkeligheten!  Ser vi på det på denne måten, er det ikke så farlig hva vi tenker, så lenge vi er klar over det, og tar et aktivt valg om å la tankeinnholdet være i fred. Vi kan simpelthen observere hvilke tanker som er tilstede, vi kan være åpne og nysgjerrige, ikke-dømmende og rause, og så velge å fokusere på noe annet.  Vi kan si til oss selv: Det er greit. La tankene være som de er. Det er bare tanker.

 

På samme måte kan vi observere de følelsene vi har uten å flykte, kjempe eller ønske at de ikke var der. Følelser er en helt naturlige del av det å være menneske, og selv når de er ubehagelige kan vi faktisk være rause mot dem også. Raushet, toleranse og rommelighet – å akseptere at de er der –  gjør dem mindre truende og smertefulle! Vi kan si til oss selv: Hva føler jeg akkurat nå? Uansett hvilken følelse som er der, så er det greit å føle den.

 

Og om det vi observerer i kroppen: Hva merker jeg at skjer i kroppen min? Jeg kan velge å være i ubehaget, uten å flykte eller kjempe. Jeg kan prøve å gjøre plass til det jeg merker. Være rommelig. Og Raus.

 

Pust.

 

God verdensdag for psykisk helse!