Hva er egentlig raushet utover?

Skrevet av Lifekeys psykolog Ine Jareid.

Tema for verdensdagen for psykisk helse er raushet – hvordan raushet kan bidra til god psykisk helse for deg selv og andre. Å være raus kan bety mange ting, å vise nestekjærlighet, å tolerere ulikheter, å romme egne følelser, å akseptere egne og andres feil. Raushet kan handle om hvilket menneske vi ønsker å være i møte med andre –  hvordan vi velger å reagere og behandle andre, hvilken tone og omgangsform vi ønsker å ha overfor våre medmennesker. Valg sier du? Vi reagerer ofte bare på omstendighetene! Ja, vi gjør ofte det, noe som er veldig greit i den forstand at vi sparer masse energi og tankekraft ved å kjøre gjennom hverdagen på autopilot. Men autopiloten er jo programmert til å reagere som den gjør, og her kan vi stoppe opp og se om det ikke er plass til noen aktive valg – om det ikke er plass til å bli ørlite grann rausere overfor hverandre.

 

I den sammenhengen kan vi se på et begrep fra sosialpsykologien, nemlig attribusjon. Det handler om hvordan vi lager årsaksforklaringer til hendelser vi opplever. Attribusjon, som så mange andre tankeprosesser, er en del av autopilotens programmering. De fleste mennesker har en medfødt tendens til å legge litt for mye fokus over på andre mennesker og deres feil og mangler, og glemmer at det er veldig mange situasjonelle faktorer som spiller inn. Dette kalles den fundamentale attribusjonsfeil. Når vi helt automatisk (uten å tenke over det) konstruerer en årsaksforklaring, reagerer vi selvsagt på en passende måte i henhold til akkurat den forklaringen: Tenker jeg at du er skyld i mine problemer, er det naturlig at jeg blir sint, sur, lei meg eller frustrert, og avviser deg, krever at du forklarer deg eller at du retter opp i det du har ødelagt for meg.

 

Hva hvis autopiloten har vært litt for rask med å trekke en konklusjon og jeg reagerer uten bakgrunn i et aktivt valgt? Såkalte attribusjonsfeil gjør at vi reagerer på et tynt grunnlag, og nærmest utelukkende handler ut fra vårt eget perspektiv. Dette kan lett føre til selvrettferdige og ikke særlig rause væremåter.

 

La oss ta et eksempel som mange av oss kjenner til. Du haster ut døra i bitende kulde, en mørk og mindre inspirerende mandags morgen på vei til toget. Det forventes du kommer tidsnok på jobb – det er kollegaer, kunder eller sjefer som stiller krav til deg. Men på stasjonen er det kaos. Passasjerene er hopet opp på perrongen, og informasjonstavlen viser forsinkelser og avlyste avganger. Midt i det hele står en person i gul vest som forsøker å geleide folk i forskjellige retninger. Du baner deg vei gjennom folkemengden og henvender deg stasjonspersonalet for å få informasjon.

 

Hvordan reagerer du i denne situasjonen? Hva velger du å si? Hvordan er stemmen din, blikket ditt og gestikuleringen? Hvilke signaler sender du? Og hvorfor?

 

Det kan være en kommentar, et blikk, et sekunds himling med øynene. ”Forsinkelser igjen?? Nå kommer jeg for sent på jobb, dette er simpelthen for dårlig!”. Vi har alle vært der. Ja, det er behagelig å få utløp for egne frustrasjoner.

 

Men la oss stoppe et sekund her.

 

Hvorfor reagerer vi på denne måten? Er det et aktivt valg? Kan vi være offer for at hjernen vår trekker noen litt for kjappe konklusjoner og at vi faktisk begår en attribusjonsfeil? Og hvilke konsekvenser får det for oss selv og andre? Kan det være noe à la følgende slutning som ligger bak?

 

Jeg er forhindret i å gjøre det som kreves av meg/det jeg ønsker i denne situasjonen ->  det gjør meg frustrert -> det er togselskapets skyld -> togpersonalet = togselskapet -> deres dårlige organisering er skyld i mine problemer -> jeg er berettiget til å få utløp for frustrasjonene mine.

 

På et millisekund har hjernen vår laget en årsaksforklaring og dermed også grunnlag for hvordan vi reagerer.  

 

Men om hva om vi skrur av autopiloten et øyeblikk og kikker på situasjonen. Er det virkelig damen i gul vest sin skyld at kjøreledningen for ørtende gang har falt ned og toget er forsinket? Mest sannsynlig er det ikke stasjonspersonalet som har vært oppe om natta og sagd ned kjøreledningen. Hvordan er dagen hennes? Kanskje hun til og med har blitt innkalt på fridagen sin for å assistere passasjerer i kaoset. Hun hadde ellers sett for seg en rolig morgen med kaffe, radio og aviser. Så står hun her med signalgul vest i åtte minusgrader i stedet. Åpner vi opp for denne tanken, åpner vi faktisk opp for et helt nytt perspektiv: Vi er sammen i situasjonen, dette er ergerlig for oss begge. Det er som det er, vi bor i et land med snø og regn og vind, eller hva nå ellers, som forårsaker problemer. Hvordan vil jeg nå henvende meg til henne?

 

Man skulle umiddelbart tro at det ellers er sunt å få utløp for frustrasjoner. Men det er her det blir interessant. For ganske riktig, det å undertrykke følelser eller presse seg selv til å tenke positivt er ikke nødvendigvis godt i lengden. Her kommer rausheten inn, både overfor egne opplevelser (som du kan lese om i neste blogginnlegg) og andres – det vi kaller empati. Klarer jeg å romme både frustrasjonen min over å komme for sent og vissheten om at damen i gul vest også er et menneske som bare prøver å gjøre jobben sin? Det er helt greit at jeg føler som jeg føler, jeg ER frustrert over å komme for sent – OG jeg velger å behandle mennesker omkring meg på en ordentlig måte. Det trenger ikke være motsetninger! Å bli stresset i en kaotisk situasjon er helt forståelig, og ingen forventer at det er tid til hyggelig småsnakk. Men det står ikke i motsetning til et oppriktig ”takk” når vi har mottatt den informasjonen vi har bruk for.

 

Mye tyder på at denne formen for raushet får ønskverdige konsekvenser for oss selv: Blodtrykket faller, muskelspenninger løsner, tankene våre kretser over i mer konstruktive baner og vi aktiverer deler av hjernen som er assosiert med psykisk velvære. På samme måte vil det ha tilsvarende effekt på mottakeren når vi unnlater å belaste vedkommende (i dette tilfellet et tilfeldig togpersonell) med avvisende, fiendtlig eller aggressiv kommunikasjon som allikevel ikke endrer situasjonen for noen – og heller henvender oss med vennlighet.

 

Det er viktig å understreke at det å være raus og rommelig ikke er det samme som å være ettergivende eller det å gi avkall på rettigheter eller egen integritet. Å være raus handler imidlertid om å gi plass til flere tanker, følelser, informasjoner og perspektiver – du (akkurat som alle andre) har rett til å takke nei, sette grenser og å si ifra – men vennlig. Igjen, det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å være bestemt (jeg er tro mot egne verdier og opplevelser) og vennlig (jeg velger å behandle andre ordentlig).

 

En enkel øvelser for raushet i praksis:

Hva føler jeg – frustrasjon?

Hva skjer i kroppen – muskelspenning, overfladisk pust?

Hva tenker jeg – “dette er for dårlig!”

Hva uttrykker jeg – Ordknapphet – sier ikke takk for hjelpen, møter ikke blikket til den andre?

 

Hjelpetanker:

  1. Adresserer jeg mine frustrasjoner til riktig mottaker?
  2. Hvor viktig er det for meg å få utløp for disse tankene og følelsene akkurat nå? Tenker jeg i morgen at det var viktig? Om en uke? Om et år?
  3. Hvis jeg var på den andre siden, hvordan ville jeg forklare årsakene til hendelsen? Finnes det andre måter å forstå situasjonen på?
  4. I så fall, hvordan vil jeg da reagere mot vedkommende?

 

I møte med mennesker som er i andre posisjoner enn oss – det være seg yrkesmessig, økonomisk, kulturell, alders – eller erfaringsmessig, eller noe helt annet – kan vi bruke denne kunnskapen om automatiske årsaksforklaringer og reaksjonsmønstre til selv å velge hvilket menneske vi vil være, og kanskje være litt rausere i møte med andre.

 

God verdensdag for psykisk helse!